Øyegodis

Vil du ha høyttalere som vekker oppmerksomhet selv når de er helt stille, trenger du ikke å gå lenger enn til JBL.

JBL er dyktige til å designe høyttalere som drar øynene til seg. Fra søsterforetaket Harmans Soundsticks til de egne runde iPod-høyttalerne og de morsomme Creature. Og så Spyro da, som nærmest er små blomster for skrivebordet. Til tross for den morsomme formen lykkes de å gjemme flere høyttalerelementer i dem. Formen gjør også at de står vinklet litt oppover på bordet slik at de rettes direkte mot lytterens ører. Derimot gjør den lette vekten og den stive kabelen at man innimellom flytter dem ubevisst – noe som er litt irriterende. Av naturlige grunner har de ikke fått inn noen høretelefonutgang eller inngang for eksterne lydkilder. Men man har faktisk volumkontroller på den høyre høyttaleren i form av berøringsfølsomme pluss- og minustegn. Disse må man imidlertid vise litt tålmodighet med, da de ikke alltid reagerer på berøring. Og når de først gjør det, så blir det vel drastiske endringer. Løsningen er altså mer interessant enn praktisk.

Subwooferen er på kjent JBL-vis en rund, liten boks som føles urovekkende lett og plastaktig. I denne prisklassen skal man kanskje ikke vente seg så mye mer. Den har en gjemt linjeinngang under kanten, og der sitter også utgangene for satellitthøyttalerne. Dessuten finnes det et lite ratt for å justere nivået på bassgjengivelsen. Litt vel bortgjemt for den som må skru ned bulderet sent på kvelden. Subwooferen vil man jo gjerne skyve under skrivebordet der den ikke er i veien.

Lydkvaliteten
Dersom man venter seg at lydnivået skal være like diskré som formatet på høyttalerne, får man seg en overraskelse. De spiller faktisk overraskende sterkt, selv om det selvsagt skurrer dersom man forsøker seg på overdrevne nivåer. Bassen er som forventet litt buldrete og ikke spesielt presis når man mater den med pumpende dansemusikk. Satellittene henger imidlertid bedre med enn våre dystre spådommer. I det minste med enklere musikk på normalt nivå kan det høres riktig tiltalende ut i sine beste stunder. Men det blir aldri noen ordentlig følelse av nerve i musikken. Det høres ganske enkelt komprimert ut, og mangler både detaljer og oppløsning. På et kontor ved siden av en lekker laptop kan de imidlertid gjøre seg bra for litt avslappende bakgrunnsmusikk på pratevennlig volum.

Konklusjon
Spyro er en blomst med mer overflate enn innhold – selv om de faktisk låter bedre enn man skulle tro ved første øyekast.